Begravde pengejaget

Da han for 7 år siden stod ved et veiskille i livet, gikk han fra å hjelpe allerede rike folk med å bli enda rikere – over til å hjelpe mennesker i livets mest sårbare øyeblikk. Det har han ikke angret ett sekund på. Møt FFBs nye styremedlem, Frank Ellefsen.

Kristiansands-mannen Frank Ellefsen begynte sin yrkeskarriere i Forsvaret, men valgte noen år senere å hoppe av millitærkarrieren.

Etter et mellomstopp som ansvarlig for bank- og kontorinnredning, havnet han inn i finansverdenen. I mange år jobbet han med forsikring, før han i 2001 startet eget selskap innen investerings-rådgiving.

– Finans var livet mitt i mange år. Et liv det alt dreier seg om å øke verdiene, gjøre de rike enda rikere. Det er en kynisk verden, sier 58-åringen.

Til slutt kom han til et punkt der han tenkte «nok er nok».

– Jeg kjente i hele meg at tida var kommet for å gjøre noe annet.

Det neste valget skulle overraske ikke bare folk rundt ham, men faktisk i like stor grad Frank selv.

Vendingen

Mens han sitter og scroller ledige stillinger på Finn.no, ser han en jobbutlysning i Jølstad begravelsesbyrå.

«Tenk at noen vil ha en sånn jobb», tenker han i sitt stille sinn, mens han rister på hodet og blar seg videre.

Likevel, noe i Frank får ham til å bla tilbake og lese nøyere gjennom stillingsbeskrivelsen. Han bestemmer seg for å ringe og be om en prat.

– Etter at jeg gikk ut fra den samtalen tenkte jeg «den jobben skal jeg ha!», sier Frank med smil i stemmen, og legger til:

– Jeg innbilte meg at det skulle være veldig få søkere, og at det ville bli en «walk in the park».

Der tok han feil, men han ble likevel den utvalgte til slutt.

– Jeg hadde ingen aning om at så mange kunne tenke seg å jobbe i begravelsesbyrå. Jeg får ukentlig henvendelser fra folk som kunne tenke seg inn i bransjen, og som ber om en uforpliktende prat, forteller Frank.

Selv har han aldri angret på karriereskiftet.

– Ikke et sekund! Smeller det kontant.

– Jeg har et styreverv som gjør at jeg fortsatt har en link inn i finansverden. Det er festlig å følge med og se hva som rører seg, men jeg er veldig glad det ikke er jobben min lenger.

Når hver dag er lik

Frank har nå vært i Jølstad i syv år, de siste fem som byråleder.

– Hva er det som gjør at du trives så godt i dette yrket?

– En av de viktige årsakene er at arbeidet føles meningsfylt. Å få lov til å jobbe med en familie som står i veldig tøff situasjon, og som gir oss mulighet til å hjelpe dem. Mange tror de må ordne veldig mye selv, og jeg ser lettelsen i øynene deres når jeg forklarer at vi skal ta oss av alt det praktiske. Å oppleve den tilliten, at man får lov til å være den siste som steller den avdøde, det kjenner jeg også på en slags stolthet over, sier Frank, før han fortsetter over i en annen refleksjon rundt temaet død.

– Ingen slipper unna. Vi blir født, og vi skal dø, det er det eneste vi vet helt garantert. Da tenker jeg at det kan være lurt å prate litt om det, og ikke gjemme døden bort.

– Har ditt eget forhold til døden endret seg etter at du begynte i begravelsesbransjen?

– Jeg husker jeg tenkte mye på døden allerede som ung gutt; både for min egen del og for foreldre. Ganske krevende tanker som har fulgt meg hele livet, sier han ærlig.

– Men det har nok endret seg noe disse årene ja. Jeg har fått et litt annet, mer «voksent» forhold til døden, selv om det er ingenting annet jeg heller vil enn å være her på jorda og ha det greit. Jeg synes resten av samfunnet også virker å ha fått et litt mer åpent forhold til døden. Vi tør å snakke om den i større grad, sier Frank før han skynder seg å legge til:

– Selv om åpenhet er bra, trenger vi ikke å gå rundt å snakke om døden hver dag.

– Hva slags forhold har du til livet?

Den høyst levende 58-åringen tenker seg om noen små sekunder.

– Livet er skjørt, som det også står på ballongen til FFB. Den som fortsetter oppover, men som plutselig kan sprekke. Derfor tenker jeg at man må bruke tida si på å bli et så godt medmenneske som man klarer, være så god som man kan med dem man har rundt seg. En dag er de borte, og da er eventuelle konflikter uopprettelige. Vi vet likevel at vi ofte vil feile, men det som betyr noe er at vi alltid forsøker igjen med de beste intensjoner.

Frank pleier å oppsummere viktig innsikt gjennom to ukebladtitler.

– Se og Hør, Her og Nå. Se mennesker rundt deg, og vær tilstede. Det er en god leveregel å følge.

YDMYK: Jeg er veldig stolt over å ha blitt spurt om å være en del av FFB-styret. Det blir kjempespennende, sier Frank Ellefsen.

Avslutning ble begynnelse

Linken inn til FFB begynte allerede før Frank sin tid i begravelsesbyrået, da Jølstad var involvert ved begravelsen til Andrea Kjærstad Pedersen, datter av generalsekretær, Natasha Pedersen.

– På et senere tidspunkt arrangerte vi en samtale mellom Natasha og Hans-Christian Vadseth der ventesorg var tema. Etter denne ble jeg spurt om jeg ville bidra inn mot ventesorg-weekender, og i år ble jeg altså spurt om navnet mitt kunne spilles inn i forhold til en plass i styret, og plutselig er jeg altså her. Jeg er stolt over at jeg ble spurt, og jeg skal bidra med det jeg kan så lenge foreningen føler den kan dra nytte av min kompetanse, sier Frank ydmykt.

– Vi sørlendinger renner ikke alltid over av selvtillit, men jeg tror det skal gå bra med de andre flotte folka som er i styret. Vi kan utfylle hverandre godt.

Jølstad er ikke den eneste linken hans inn mot foreninga. Frank er nemlig også sterkt engasjert i Odd Fellow Ordenen som er en meget god støttespiller for FFB.

– Jeg er leder i Odd Fellow her i gamle Vest-Agder. Så du kan si at både jobb og fritid har ledet inn mot barnepalliasjon, forteller han.

58-åringen har latt seg imponere av arbeidet til foreningen.

– Det er helt fantastisk alt det FFB har fått til, og ikke minst at de ikke har gitt opp med all motgangen de har møtt på veien. Det står respekt av det. Skjærene i sjøen har vært mange, selv om støtten også har vært stor fra mange hold.

Viser vei

Det nye styremedlemmet har stor tru på tida som ligger foran oss.

– Jeg synes Andreas Hus er et fantastisk prosjekt, og jeg tror FFB kommer til å vise vei fremover.

Han er gjennom Jølstad selv engasjert i det som blir Norges første barnehospice. Begravelsesbyrået har nemlig fått ansvar for å være med og utforme avskjedsrommet.

– Jeg må si jeg føler et eierskap rett og slett, sier han og smaker litt på ordene. – Ja, det gjør jeg virkelig, sier mannen med det gode humøret. Han beskriver seg selv som kjempebarnslig.

– Ofte stiller jeg meg spørsmålet om min far gjorde det samme som meg, da han var like gammel. Svaret er som regel alltid nei, humrer han.

Målet hans er imidlertid å aldri ha det gøy på andres bekostning.

– Jeg kan sikkert ha kommet i skade for å såre enkelte innimellom, men det har aldri vært intensjonen, forteller Frank.

Han stortrives med tilværelsen, og selv om han har funnet ny mening med arbeidslivet, ønsker han å presisere én ting helt til slutt:

– Jeg er ikke han som kommer trekkende med døden i alle sammenhenger, og lar i alle fall temaet ligge i festlige lag. Jeg tror de sosiale antennene er noenlunde intakt, sier Frank og slipper ut en lun sørlandslatter.

Hjelp oss å hjelpe

Foreningen for barnepalliasjon jobber for helhetlige, gode og fleksible løsninger for de syke barna og deres familier. Vil du støtte vårt arbeid? Bli medlem eller VIPPS en gave til 11491.
Tusen takk for ditt bidrag.

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!