Den langsomme sorgen

I 24 år så Lise sønnen Thomas forsvinne mer og mer. Vi fikk møte henne mens Thomas fortsatt levde.  – Ventesorgen er vanskelig, men jeg kan ikke gjøre annet enn å leve så normalt som mulig. Finne glede i et sjeldent smil, fortalte hun til Forenigen for Barnapalliasjon FFB.

I slutten av oktober 1988 kom han de hadde lengtet sånn etter. Han de gledet seg til å bli kjent med, oppdra, være foreldre til. En gutt fra Filippinene på to år og åtte måneder. Han som skulle bære navnet Thomas.

Lise Trodal Gundersen sitt hjerte smelter umiddelbart. Gledestårer renner nedover kinnene ved det aller første møtet på Fornebu.

Helsesjekken går helt fint. Alt er normalt. Så, nesten fem år senere, stopper hele verden opp. Lise finner gutten sin på rygg inne i stua. Det fråder rundt munnen.

I årene som kommer skal alle venner, naboer, hele det sosiale nettverket gradvis smuldre bort, samtidig som den sønnen hun kjenner forsvinner mer og mer.

– Det har vært et helvete, sier hun. I mange år har det knapt vært noe som kan kalles et liv. Det har vært ensomt. Jeg forsøkte å gjøre livet vårt mest mulig normalt, men det var ikke enkelt, forteller Lise.

Noe av det aller vanskeligste var ventesorgen. I 24 år skulle hun gå å vente på å oppleve det som ingen foreldre burde oppleve – å miste et barn. Thomas sovnet inn 17. april 2017

Les mere om den sterke historien om  Lise sine erfaringer – om kampen, kjærligheten, troen, håpet og håpløsheten, sammen med flere andre historier i den anmelderroste boken ”Berørt – Historier om ventesorg” laget og utgitt av FFB. Den selges her på våre nettsider.

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!