– Det traff en nerve i meg

– Barnet døde i armene mine. Da forsto jeg hvor hjelpeløse vi var. Og hvor viktig det var å ha utdannelse og kompetanse innen dette feltet, sier tidligere stortingspolitiker og statsråd Laila Dåvøy. Siden 2014 er hun Foreningen for barnepalliasjons høye beskytter.

Ordene faller en tidlig morgen over frokostkaffen på et hotell i Kristiansand. Hun har kommet for å delta under det åpne folkemøtet om barnepalliasjon som ble holdt på Fønix Kino, der en rekke helsepolitikere var tilstede. De 70 årene passet hennes påstår at hun har rundet, er det lite å finne bekreftelser på. Vi henter en kaffe, Dåvøy er krystallklar i blikket og ber oss fyre løs. Vi har 44 minutter.

– Jeg er et morgenmenneske og trives best når jeg kan få gjort noe, sier hun, og refererer til mottoet hun har holdt seg med i alle år: – Det jeg vil, får jeg til. Det tar bare litt tid.

At hun har fått til ting, er det liten tvil om.  Hun var en bemerket  stortingsrepresentant for KrF i to perioder, fra 2005 til 2013. Da hadde hun både lokalpolitisk karriere, en rekke lederverv og internasjonale verv for sykepleierforbundet og erfaring fra næringslivsledelse bak seg, samt et innhopp som statssekretær i Kultur- og kirkedepartementet i 1990.
i 1999 ble hun arbeids- og administrasjonsminister, og hun satt fire år som statsråd i Barne- og familiedepartementet mellom 2001 og 2005.

Men først og fremst er Laila Dåvøy fortsatt sykepleieren fra Askøy. Kanskje med et litt sterkere ønske om å se ting forandre seg til det bedre enn de fleste av oss. Hun er like deler karrierekvinne, trebarnsmor og pådrivende kraft til endring og verdighet for de små i samfunnet.

– FFB en uvurderlig røst

Som nyutdannet sykepleier i Bergen tidlig på 1970-tallet fikk Dåvøy tidlig erfaringer med døden. En del av livet for oss alle. Men når syke barn dør i armene våre er det likevel en ufattelig del av livet. Som vi aldri helt kan evne å forstå eller akseptere, eller automatisk er utstyrt for å håndtere. Verken som familie eller helsepersonell.

Derfor er det så viktig med utdannet fagpersonell innen barnepalliasjon. Derfor er det så viktig å kjempe for midler til barnehospice, til kvalifisert omsorg for både det syke barnet og familien rundt.

– Det er ingen politikere som er uenige i at palliasjon for barn er et eget fagfelt. Men politikk er forvaltning av ressurser, og drakampen om bevilgningene kan være en utmattende øvelse. Derfor er det så viktig at denne saken frontes av taleføre og kunnskapsrike mennesker som Natasha Pedersen, FFBs grunnlegger og leder, sier Dåvøy.

– Jeg tror ingen i Norge kan mer om barnepalliasjon enn Natasha. Hun har skrevet verdifulle publikasjoner og bidratt helt uvurderlig til samfunnsdebatten og påvirkning av politikere gjennom arbeidet sitt, supplerer hun. –  I den grad jeg kan bidra, er jeg glad for å gi min støtte til denne viktige saken.

Kjemper for verdighet

Laila Dåvøy er sjelden kjent for å tordne når hun mener alvor. Da senker hun heller stemmen.

Det gjør hun også nå. Kanskje fordi hun har lang erfaring i å kjempe for grupper i samfunnet som ikke umiddelbart blir hørt. Som da hun engasjerte seg i kampen for verdighet for ME-lidende. For at barn som utsettes for voldsscener i hjemmet skal bli sett på som like skadelidende som den som blir slått. Som når hun som første politiker lanserte forslaget om 40 prosent kvinneandel i styrer for norske bedrifter, og ble møtt av humring fra mannsbastionen. Da hun slåss mot at bare leger skulle kunne ha lederstillinger på sykehus, og at de måtte finne seg i å konkurrere om lederstillinger, og møtte både hierarkisk og politisk motstand.

– Men jeg fikk det gjennom. Og jeg husker da Gudmund Hernes meg med seieren og sa: ”Det hadde jeg aldri trodd du skulle få til».

Dåvøy, som gjorde karriere i helsevesenet og blant annet var leder for Sykepleierforbundet i årene 1992-1998, blir omtalt som en uredd og sterk lederskikkelse, som aldri er engstelig for å si det hun mener.

– At vi begynner å få sykepleiere og leger som har utdannelse i barnepalliasjon og at det nå eksisterer bred helsepolitisk velvilje overfor planene om å opprette et eget barnehospice, kan vi i stor grad takke Natasha og hennes påvirkningskraft for.

Kontroverser tar Dåvøy med stoisk ro, og når hun retter de isblå øynene mot deg og senker stemmen, lytter man. Hun påkaller helt enkelt konsentrasjon i rommet.

Samtalen dreier tilbake omkring hennes virke som sykepleier i Bergen på 1970-tallet, og hun forteller om de syke barna de forsøkte å hjelpe så godt de maktet.

– Vi gjorde jo alt vi kunne for barna, sier hun. – Vi gjorde det. Tonen er alvorlig.

Hun har spilt fiolin i barneårene og er scenevant.  Hun hadde ingen planer om å bli politiker, det var en venn som overtalte henne til å stille på lista til kommunestyret. Det er ikke slik at det å lage bråk er mest effektivt når man vil bli lyttet til. Stemmen er lav og tydelig,  kroppsspråket bydende.

… men vi hadde bare ikke kompetanse nok.

Hele familien skal ha hjelp

Første gang Laila Dåvøy ble kjent med arbeidet til Foreningen for barnepalliasjon var i 2009.

– Da satt jeg i helsekomitéen, og jeg husker det første møtet mitt med Natasha Pedersen. Det gjorde enormt inntrykk på meg. Jeg forsto umiddelbart at dette er viktig, forteller hun.

Arbeidet med palliasjon for døende barn handler nemlig om mer enn omsorgen for barnet, det handler om å ta vare på hele familien. Når et barn dør, rammes også alle rundt, og alle trenger hjelp. Dette perspektivet forsto Dåvøy at politikere var langt unna å begripe omfanget av. Hun belyser det med et eksempel.

– Under videreutdannelsen min i sykepleie ved universitetet i Bergen i 1980 hadde en av mine medstudenter en sønn – han kan vel ha vært i 8-10-årsalderen – som var rammet av kreft, forteller hun.

Det var dessverre ingenting som kunne gjøres. Det handlet om smertelindring og et venterom for døden, som innkapslet hele familien.

– Moren var veldig sterk, hun klarte å organisere alt for at barnet kunne få dø hjemme. De klarte å se det uunngåelige i øynene, og de fortalte at de fikk lov til å kjenne på at døden også kunne være god, at barnet fikk slippe mer smerte.

Dåvøy stirrer ned i kaffekoppen.

– Da Natasha tok kontakt for snart et tiår siden, sto disse opplevelsene i relieff. Det traff nok en nerve i meg, sier den tidligere barne- og familieministeren.

Allerede under det første møtet med foreningen fortalte Pedersen om planene for et kompetansesenter for alvorlig, syke døende barn og ønsket om å bygge et barnehospice, der man kunne ivareta hele familien. Med kvalifisert personell.

– Når du snakker om kvalifikasjoner; vi hadde jo som sykepleiere ingen tilbud om debriefing, så vi måtte på egen hånd håndtere følelsene vi ble sittende igjen med når et barn dør. Da kan du tenke deg hvordan familien har det. Når ikke en gang leger og sykepleiere kan si noe om hvordan man skal bearbeide sorgen.

I disse dager tegner planene om Norges første barnehospice seg tydeligere enn noensinne.

– Det er svært gledelig. De har gode erfaringer med hospice i andre land, og jeg forsto allerede fra begynnelsen av at her mangler vi noe. Det ga støtet til et langt og godt samarbeid med FFB.

Opp gjennom årene har Dåvøy vært en ressursperson for foreningen, og en god samtalepartner og rådgiver. Da hun igjen ble oppringt i 2014 av Natasha Pedersen med spørsmål om hun ville være foreningens Høyeste beskytter, kjente hun sterkt på at det ville hun gjerne.

– Vi har kommet et langt stykke. Det har vi. Men det er fortsatt mye ugjort, og jeg trives best når jeg får ting til å skje, sier Dåvøy.

Hun kikker ned på klokka. Det er syv minutter til hun skal være i et nytt møte, og hun senker stemmen mens hun drar på seg det ene jakkeermet: – Da må vi få tatt bildene.

Tidligere barne- og familieminister Laila Dåvøy (70) var som folkevalgt blant de første til å sette barnepalliasjon på agendaen i Stortinget. Hun arbeider nå utrettelig for å minne makthavere og beslutningstakere på hva som står ugjort.

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!