Et møte for livet

Noen mennesker evner å trenge rett gjennom huden din og ta bolig i hjertet ditt. Noen møter er magiske. Mitt møte med Vanessa var et slikt.

Jeg møtte henne på Regenbogenland barnehospice i Düsseldorf sommeren 2010. Vanessa Mu sitt største ønske var å få se den kommende Twilight-filmen. Hun visste ikke om ønsket ville bli oppfylt. Kom hun til å leve lenge nok? Den 19 år gamle jenta ga meg ny og verdifull innsikt. Forståelse man ikke kan lese seg til i en bok. Hun lærte meg mye om hva et barnehospice er, og bør være. Jeg kunne spørre om alt jeg lurte på. Hun svarte. Tålmodig og raust. Ingen spørsmål var dumme.

Ettersom Vanessa kun var litt eldre enn min egen datter Andrea var, da hun døde noen måneder før mitt møte med Vaneessa, kunne jeg og få svar på mange spørsmål jeg hadde lurt på i forhold til henne.

Vi snakket om døden, men først og fremst snakket vi om livet. Bortsett fra at hun visste at livet hennes ville bli mye kortere enn de andres, var Vanessa som tenåringer flest. Full av drømmer. Hun elsket party og diskotek. Senere samme kveld skulle hun ut på livet og ta seg en drink med en av de frivillige tilknyttet hospicet. Kjenne musikken pumpe gjennom kroppen; bassen, hjerteslagene. Dunk dunk. Lydbølger i rommet og bølger i det mørke, kraftfulle håret. Hun var så tilstede. Så vakker. Velstelt. Hadde pyntet seg med neglelakk og sminke- akkurat slik en hvilken som helst 19 åring.

Da jeg i høst skulle tilbake til barnehospicet i Düsseldorf, gikk tankene mine igjen til den kloke, varme jenta. Levde hun fortsatt?

Midt inne i ken kjernen av bygget på Regenbogenland, ligger en åpen søyle- som minner alle på at livet er skjørt.
Midt inne i kjernen av hovedbygget på Regenbogenland, ligger en åpen søyle, opp mott himmelen – som minner alle på at livet er skjørt.

 

JA!

Jeg kjente gleden bruse i meg, da jeg fikk beskjeden: ”Vanessa lever, og hun vil svært gjerne møte deg igjen”. Denne gangen var hun ikke innlagt på hospicet. Hun bor en times kjøretur unna, og kom kjørende for å møte meg og delegasjonen jeg hadde med meg. Gjensynsgleden var stor fra begge sider, tror jeg. Før noen ord ble sagt ga vi hverandre en kjempeklem.

Siden sist hadde hun begynt å studere psykologi. Hun virket så frisk og kvikk, men jeg merket at stemmen var svakere enn sist. Hun blir raskere sliten nå, innrømmet hun.

Engasjementet hennes var fortsatt like sterkt. Ordene like fulle av visdom. Modige. Optimistiske. Stadig bærere av håp. Og vet du hva? Hun er fortsatt like glad i å gå på byen, og fortsatt like kjapp i replikken. Da hun fikk beskjed om at hun ikke kunne være på et utested, fordi de andre gjestene kunne snuble over rullestolen, smalt det fra Vanessa:

”Da tror jeg dere har gitt dem for mye drikke!”

Den raske replikken brukes også andre steder, som da hun var akutt dårlig og innlagt på sykehus. Vanessa fikk beskjed om at hun kom til å dø. Svaret hennes til legene lød:

”I don´t think so!”.

Hun frykter at hun kommer til å dø ved en eller annen akuttavdeling på sykehus, men hun har et sterkt ønske om å få avslutte livet på Kinderhospiz Regenbogenland. Ikke minst fordi hun vet at moren her vil få den aller beste oppfølging og støtte. Det er på hospicet Vanessa hører til. Menneskene har blitt som familie. Men fortsatt har hun mye å utrette! For tiden er Vanessa med i en gruppe som arbeider med utviklingen av ungdomsenheten tilknyttet hospicet. Tenk for en ressurs hun er med all sin erfaring! Hun har gitt meg og uvurderlig kunnskap som jeg kan bringe inn i arbeidet med vårt eget hus her hjemme.

Vanessa er det beste bevis på at et barnehospice er så mye mer enn et sted for å dø. Det er på mange måter mer et sted for å leve – et sted for å fullføre livet.

Stor gjensynsglede.
Stor gjensynsglede mellom Vanessa og Natasha

dsc_0628

dsc_0584
Regenbogenland bygger nå et eget hospice for ungdom. Dette har Vanessa vært en aktiv bidragsyter til. Avdelingen skal stå ferdig neste sommer.

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!