Slik situasjonen har utviklet seg de siste ukene, har gjort at jeg ikke ser noen vei tilbake.
Dette er med en enorm stor sorg jeg nå fratrer mitt engasjement som generalsekretær og forlater det jeg har bygget opp fra kjøkkenbenken i fra 2009. En del av kroppen min ligger nå både fysisk og psykisk død på Egsjordet. Jeg har virkelig blitt utsatt for så mye urett og uverdighet, - og kreftene som har motarbeidet Andrea hus har vært og er enorme. Og ikke minst skremmende. Og jeg har kjent på frykten for mitt eget liv.
Jeg har gitt alt med hjerte og med dypt ønske om å skape et verdig sted for syke barn og deres familier. Kampen og motstanden blant byråkratiske og faglige krefter som har utspillet seg i media og bak i kullissene, spesielt de siste årene har vært svært belastende for både meg og mine. Jeg skulle ønske at utfallet ble annerledes og med en større verdighet. Den verdigheten jeg har lagt ned gjennom 13 år. Jeg har gjort alt jeg kunne.
Nå skal jeg bearbeide sorgen over det som jeg har mistet to ganger. Jeg skal bruke tiden nå på å finne meg selv og egen helse, og prioritere de to jeg elsker mest. Min datter Isabell og kone Bente.
Jeg ønsker også å takke alle for et godt samarbeid og for alle som har trodd på meg og prosjektet. Og beklager fra det dypeste at jeg ikke fikk muligheten til å realisert Norges første barnehospice. Den politiske situasjonen og kutt i bevilgningen som ble lovet gjennom fem år, ble strøket over natten. Pandemien og krigen gjorde også dette prosjektet svært krevende. Jeg vet også at jeg ikke er feilfri, men fokuset på målet har vært der hele veien.
Nå trenger jeg og mine nærmeste ro, men en dag skal hele sannheten frem når tiden er inne for det.
Mvh
Natasha Pedersen