– Jeg begynte å skade meg selv

Hvordan er det å være søsken til et alvorlig sykt barn? En som «alltid» må finne seg i å være en god nummer to. Isabell Hope Pedersen begynte å skade seg selv, mens Helene Fjeldavli Nilsskog latet som hun selv var syk, bare for å få mammas oppmerksomhet.

– Jeg husker jeg tenkte mye på hvordan hun kom til å dø. Så for meg ulike scenario; som at jeg stod midt i skolegården når telefonen kom fra mamma og pappa. Jeg hadde stor angst for at jeg ikke skulle få tatt farvel.

Isabell Hope Pedersen vokste opp som lillesøsteren til Andrea Kjærstad Pedersen.

– Andrea var fem år eldre enn meg, men alle trodde det var jeg som var eldst, forteller 23-åringen.

Sorgen uten navn

Isabell var ikke mange år gammel da hun forstod at hun hadde en storesøster som ikke var som alle andre.

– Mamma og pappa var flinke til å fortelle meg åpent og ærlig om realitetene: At Andrea var alvorlig syk, og kunne dø når som helst.

Denne vissheten ga henne tidlig perspektiver andre først erfarer i mer moden alder:

– Jeg husker jeg syntes det var veldig slitsomt å høre alle andre snakke slemt om søsknene sine etter en krangel. Det var så innmari utakknemlig og urettferdig, tenkte jeg. De visste ikke hvor heldige de var.

Ett av minnene Isabell ser tilbake på med glede, var da hun fikk ta med skoleklassen sin på besøk til Lillebølgen bo- og behandlingssenter der storesøsteren var på avlastning.

– Jeg tilbrakte mye tid der, og det betydde mye for meg at klassekameratene fikk stille spørsmål og forstå mer av mitt og min families liv, sier Isabell, som likevel ofte kjente seg ensom med tankene sine.

– Heldigvis hadde jeg alltid mamma og pappa ved min side. De forstod meg, men jeg husker jeg lengtet etter at noen andre også skulle forstå, en venn som var i samme situasjon. Jeg følte meg ganske alene til tider.

Inni henne bygget frustrasjonen seg opp, men Isabell klandrer likevel verken lærere eller medelever.

– Ingen hadde hørt om ventesorg på den tiden. Jeg tror folk hadde hatt mer forståelse for meg og andre i liknende situasjon, dersom begrepet hadde vært kjent allerede da. Det var ingen som tenkte at jeg var i sorg. Jeg ante det jo ikke selv engang.

Heller ikke psykologer og andre fagfolk klarte helt å forstå hva som rørte seg inni jenta. Ikke ville hun være til bry hjemme heller, situasjonen rundt Andrea var jo allerede svært krevende. Hun ble god til å skjule de vanskelige følelsene. I stedet for å snakke om problemene, begynte Isabell å skade seg selv.

BETYDNINGSFULL: Andrea, her sammen med søsteren Isabell, fikk leve i 17 år her på jorda. Et ganske kort liv, men et liv som skulle komme til å få stor betydning for barnepalliasjonsfeltet. Historien kan du høre mer om i podkastens første sesong.

Flukten

Selvskadingen begynte da hun hadde et par år igjen på barneskolen, først ganske uskyldig med en hårspenne som hun risset forsiktig inn i huden på armen.

Det var så mange tanker. Noen ganger kjentes det som om hele hodet skulle eksplodere. Så mye smerte, sinne og frykt som hadde samlet seg opp. Selvskadingen ble et virkemiddel til å døyve smertene, få bort oppmerksomheten fra alt det vonde som lå og ulmet.

Etter hvert som årene gikk strakk ikke hårspennene til. Hun måtte ty til skarpere gjenstander, skjulte sporene fra selvskadingen ved hjelp av langbukser og store hettegensere. Isabell holdt det hemmelig for alle, og langsomt skled hun inn i en depresjon.

– Å miste et søsken er en stor livskrise og et stort tap som innebærer sorg og smerte. Hvordan det vil prege barnet videre i livet, avhenger av hvilken støtte og hjelp familien har fått underveis i prosessen, sier psykologspesialist Torun Vatne med doktorgrad på emnet kommunikasjon med barn.

– Det som er viktig for barn i alle aldre er opplevelse av kontroll og forutsigbarhet, samt god og kontinuerlig informasjon om det som foregår med søsken og med foreldre. En annen sentral faktor er å få uttrykke og bli sett med de vonde følelsene man har til noen som er nære og trygge, uttaler Vatne.

En tredje faktor er stabilitet; å få ha et hverdagsliv som ligner det normale og et fritidsliv med muligheter for å flykte fra det vonde en stund.

– Barn som i prosessen opplever en viss grad av forståelse og kontroll over det som skjer, får uttrykt følelsene sine og hjelp til å regulere dem. De som får leve et hverdagsliv med flere vanlige enn uvanlige elementer vil ofte komme seg gjennom søskens siste tid, og tapet, uten varige men, sier psykologspesialisten.

Innrømmelsen

For Isabell ble situasjonen spesielt alvorlig og vanskelig i tida etter at Andrea døde i 2010.

– Da ble alt svart. Jeg husker lite fra tida rundt dødsfallet og de første åra etterpå, forteller Isabell.

Hun slet med å finne mening og husker så vidt kvelden hun stod på badet bak en låst dør – med høy musikk fra høyttalerne.

I speilet ser hun tårene som renner nedover kinnene. Isabell finner en gul øyenbrynskutter, og gyver løs på leggen. Når hun etter hvert roer seg ned, får hun tørket opp blodet på gulvet og går og legger seg. Tom, følelsesløs og utmattet.

– Jeg våknet med blod i senga og lakenet som hadde størknet i kuttene. Inni meg kjente jeg en sterk følelse av skam, sier 23-åringen.

Noen dager senere gikk hun inn på hjemmekontoret til moren og dro opp buksebenet:

«Mamma, jeg tror jeg trenger hjelp».

Tett oppfølging og mange samtaler med foreldrene fulgte. Isabell så hvor lei seg og bekymret de ble, og klarte å bryte mønsteret med selvskading. Men selv om omgivelsene nå var klar over problemene, var det fortsatt mye fortvilelse og mørke inne i jenta. Veien til rus var kort.

– Jeg som hadde vært en snill og ganske lukket person, ble mer rebelsk og vanskelig å ha med å gjøre utover i tenårene, sier Isabell ærlig.

TØFT: Isabell opplevde tida både før og etter Andreas død som vanskelig, spesielt etterpå fikk hun kjempeproblemer. – Det var et helvete for å si det rett ut. Jeg gikk på̊ en skikkelig smell, og er glad jeg fortsatt er i live, sier Isabell som understreker at hun i dag er på et godt sted i livet. Foto: Privat

Lyset

Etter hvert skulle interessen for trening bli hennes beste form for terapi. I dag er Isabell rusfri, og på et helt annet sted i livet enn for noen år tilbake.

– Resultatene mine fra skoleårene er preget av alt jeg slet med. Lenge hadde jeg jo nok med å overleve, så nå tar jeg opp fag. Jeg er veldig motivert, sier Isabell med et ansikt som lyser og gir ekstra liv til utsagnet.

– Jeg har lyst til å bli psykolog. Jeg sitter på mye erfaring som jeg tror kan gjøre meg i stand til å hjelpe andre.

Hva lærte du av å få være søsteren til Andrea?

– Jeg har lært meg å sette pris på de små tingene i hverdagen. Jeg er takknemlig for at jeg kan gå, lese og skrive, takknemlig for familien og vennene jeg har. Jeg har lært mye om empati, lært å se andre mennesker. Muligens er jeg litt for snill, under Isabell, før hun slipper en god og mild latter løs i rommet.

– Jeg har fått økt forståelse både når det gjelder meg selv og andre rundt meg. Jeg har vokst mye som menneske takket være Andrea, tilføyer hun.

Selv om veien har vært tøff, sitter Isabell også igjen med mange gode minner av livet sammen med en søster som levde alle sine 17 år med alvorlige, livsbegrensede lidelser.

– Hun elsket Ole Brumm, og hun elsket å bade. Jeg husker gleden i ansiktet hennes hver gang hun fikk omgi seg med vann. Det var som om alle smertene hennes forsvant når hun fikk flyte vektløs i vannet. Lykkelig i øyeblikket. Det skapte så mye glede hos oss som var rundt henne å høre den myke latteren hennes, se de store, brune, klare øynene hennes lyse opp av glede. Også̊ var det alle de rare påfunnene til pappa med bleier på̊ hodet og føttene. Jeg var ganske liten, så jeg syns dette var helt sykt gøy. Fortsatt må̊ jeg le litt når jeg ser gamle bilder, sier 23-åringen.

Selv om søsteren ikke hadde ord, kjente Isabell at kommunikasjonen mellom dem var sterk.

– Jeg var den som alltid fikk henne til å le og smile. Selv helt på slutten, når Andrea var på det aller dårligste, smilte hun til meg. Jeg er overbevist om at hun visste at vi var søstre.

Søskenærlighet

Søsteren til Helene Fjeldavli Nilsskog (33), Silje, som i dag er 30 år, ble syk da hun var tre måneder gammel. Silje har en sammensatt og kompleks sykdomshistorie som innebærer diagnosene cerebral encefalitt, hydrocephalus, microcephaly, cerebral parese, epilepsi og autisme. Hun sitter i rullestol, er blind og mangler språk. Hun kommuniserer via lyder og ansiktsuttrykk.

Helene synes det aller vanskeligste med å vokse opp som søster til et alvorlig sykt barn var alle begrensningene det medførte.

– Det er ikke bare å dra på ferie, eller ta en spontan fjelltur. Dagsformen til Silje definerte alltid dagen vår. Hadde hun en dårlig dag, måtte vi være hjemme. Dersom vi skulle på ulike aktiviteter, var vi avhengige av det var tilrettelagt for rullestol, og helst støyfritt, sier Helene.

Hun gir moren ros for å ha revet ned hindre, slik at Silje har fått være med på mange aktiviteter og familieturer i alle disse årene.

Det er likevel langt fra bare praktiske ting som har gjort at Helene opplevde det vanskelig å vokse opp med en syk søster. Tre stikkord for hennes erfaringer er sorg, sjalusi og skam.

UFORUTSIGBART: Helene syntes det aller vanskeligste med å vokse opp med en alvorlig syk søster, var alle begrensningene det medførte. – Dagsformen til Silje definerte alltid dagen vår, forteller hun. Foto: Privat

Latet som hun var syk

Helene bar alltid på en frykt om at Silje ikke skulle være der når hun kom hjem fra skolen.

– Jeg hadde selv vært til stede og opplevd flere ganger at Silje ble akutt dårlig. Da så jeg mamma, pappa og Silje forsvinne ut av døren til den ventende ambulansen, mens bestemor ble igjen hjemme med meg og min bror, sier hun.

Da Helene var 12 år gammel fant hun morens smykkeskrin som inneholdt alle forberedelsene til Siljes begravelse.

– Jeg viste at Silje var alvorlig syk, men skjønte ikke alvoret i det. Jeg husker at jeg var mye redd, redd for å miste søsteren min, forteller Helene.

Hun erfarte også tidlig den vonde følelsen av sjalusi.

– Da Silje var mindre hadde hun fysioterapi hjemme hver ukedag. Hun trente med masse spennende utstyr, og hadde oppmerksomheten til alle rundt seg. Silje fikk naturlig nok mest fokus da vi var små, ettersom hun stadig var dårlig. Ofte måtte mamma reise bort med Silje, mens jeg og min bror ble hjemme med pappa, forteller Helene.

Da hun ble større sa Helene til moren at hun ønsket Silje kunne dø, slik at hun selv fikk mer tid med moren.

– Jeg følte meg mye alene. Mamma og Silje kunne være borte lenge om gangen, og pappa jobbet mye. Jeg hadde ikke noen å snakke med. Jeg syns også det var vanskelig å ta opp denne problemstillingen med foreldrene mine, fordi jeg ikke ville være til ekstra bry. I stedet lot jeg også som om jeg var syk, for å få mer tid alene sammen med mamma.

Helene kjente ofte på følelsen av skam.

– Det å ha en søster som er annerledes i en verden hvor alle søker det perfekte, kan være vanskelig. Dagens holdninger gir ikke rom for mangfoldet. Jeg kjente også et behov for å forsvare søsteren min mot stygge kommentarer, forteller hun.

Skammen opplevdes kanskje enda sterkere av lillebroren.

– Han syntes det var flaut å bli sett sammen med Silje da han var mindre, fordi han så at hun var annerledes, sier Helene.

Selv opplever 33-åringen i dag det hun omtaler som seneffekter av en annerledes oppvekst.

– Jeg har vanskelig for å uttrykke meg, og sette ord på egne følelser og tanker. Dette er sannsynligvis en konsekvens av at jeg holdt følelsene inni meg gjennom oppveksten. Jeg er flink til å hjelpe andre og snakke om andres følelser, men «fryser til» når jeg må snakke om noe jeg selv opplever som vanskelig, sier hun.

Helene har alltid vært klar over at hun stenger andre ute når det kommer til egne følelser, men hun fikk større forståelse og ble det mer bevisst etter at hun selv ble sykepleier.

– I dag prøver jeg derfor å pushe meg selv hvis det er noe jeg opplever ubehagelig. Likevel har jeg fortsatt en lavere terskel for å trekke meg unna dersom det oppstår en konflikt, eller jeg føler meg blottlagt.

EMPATI: Selv om Helene i voksen alder har noen senskader som følge av pårørenderollen, har erfaringen på andre måter beriket livet. – Jeg tror de som vokser opp med et søsken som er alvorlig sykt har større aksept for at mennesker er forskjellige, og er mer inkluderende ovenfor dem som er «annerledes». Jeg har også lært meg å sette pris på de små øyeblikkene, de er ikke noe man skal ta for gitt, sier Helene, her under et besøk på Kinderhospiz Sterntaler i Mannheim i Tyskland. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Savn av barnehospice

Både Isabell Hope Pedersen og Helene Fjeldavli Nilsskog har gjennom store deler av sitt liv kjent på kropp og sinn hvordan det er å vokse opp med et alvorlig sykt barn i familien. Begge har klare meninger om tiltak som kunne gjort det litt enklere å være pårørende.

– En ting jeg husker som vanskelig, var alle menneskene som gikk inn og ut av livene våre. Sykepleiere, leger og annet helse- og omsorgspersonell. Det var alltid nye personer å forholde meg til, og like plutselig var vedkommende borte. For meg var det både forvirrende og stressende. Det skulle vært et fast team som fulgte barna og familiene deres. Ett av de største problemene i helsevesenet i dag etter min mening er at alt går for fort og er styrt av strenge budsjetter. Familier med alvorlig syke barn trenger den beste omsorgen, stabilitet og forutsigbarhet så godt det lar seg gjøre i den uforutsigbare livskrisen de befinner seg, sier Isabell.

En annen ting hun savnet var å kunne snakke med jevnaldrende i en liknende situasjon.

– Mens Andrea levde snakket jeg aldri om disse tingene med noen på min egen alder som hadde liknende erfaringer som meg, noen som kunne forstå det livet jeg levde.

Alt Isabell hadde savnet trådte enda klarere frem da hun sammen med foreldrene fikk bo noen dager på barnehospicet Regenbogenland i Tyskland sommeren 2010, etter Andreas død.

– Til og med kokkene forstod hvordan jeg hadde det. Jeg følte meg sett på en måte jeg aldri opplevde her hjemme, sier 23-åringen.

Møtet med barnehospicet vekket mange følelser.

– Det var både vakkert og vemodig på samme tid. Vemodig fordi Andrea allerede var død, og fordi jeg så hva slags tilbud vi egentlig burde hatt. Et sted som ser og favner hele familien. Hvorfor hadde vi ikke et slikt tilbud i Norge?

Oppholdet i Tyskland førte til et raseriutbrudd hos den da 13 år gamle jenta.

– Jeg er helt sikker på at min livshistorie hadde sett ganske annerledes ut dersom vi hadde vært tilknyttet et barnehospice, sier Isabell.

Også Helene har fått oppleve barnehospice i voksen alder, da hun var med FFB på studietur til Tyskland. Med sine egne erfaringer i sekken var det spesielt tre ting hun la merke til under besøkene ved Sterntaler og Regenbogenland.

– Begge var godt tilrettelagt for hele familien. En familieterapeut hadde samtaler med familien som en helhet – og med søsken alene. Søsken fikk treffe andre søsken i samme situasjon, noe som hjelper til å normalisere det å ha et alvorlig sykt barn i familien. Det var også mulighet for foreldrene til å ta med søsken ut på ulike aktiviteter, eller de kunne benytte seg av ordningen der frivillige tilknyttet barnehospicet tar med søsken ut, slik at foreldrene får etterlengtet tid alene, eller sammen med det syke barnet.

Som sykepleier vet Helene selv hvor hektisk livet på en avdeling kan være.

– Selv om mange sykepleiere på sykehus ønsker å ivareta familiens behov, er det vanskelig å få tiden til å strekke til. Det er ofte travle vakter der én sykepleier har ansvar for flere pasienter, noe som begrenser muligheten til å følge opp familien og være tilgjengelig for spontane samtaler som de pårørende ofte har behov for, sier 33-åringen.

Nødvendige forbedringer

Helene, som selv har skrevet bacheloroppgave om helsepersonells kunnskap innen barnepalliasjon, støtter FFB sitt mål om å få på Norges første barnehospice på beina.

– Et barnehospice i Norge vil virkelig sette barnepalliasjon på agendaen, og øke oppmerksomheten rundt behovet for et bedre og mer tverrfaglig tilbud til barna og deres familier. Det vil kunne bli et fristed der familiene kan senke skuldrene og lære seg å leve så normalt som mulig. Et barnehospice har ikke det samme institusjonspreget som dagens helsetilbud har, og atmosfæren oppleves mye roligere, sier Helene.

Hun vektlegger kompetansen og erfaringen til helsepersonell på et barnehospice:

– Helsepersonell som jobber tett med familiene tilrettelegger for en god og trygg arena der hele familien føler seg sett, hørt og ivaretatt.

I tillegg til barnehospice nevner Siljes søster åtte punkter hun mener kan bidra til å gjøre hverdagen litt enklere for de pårørende:

Informasjon
God informasjon og veiledning er det aller viktigste. Dette bidrar til trygghet og bevisstgjørelse. Man bør tilstrebe et familiesentrert fokus der man anerkjenner foreldrene som en ressurs, og styrker deres omsorgsevner opp mot barnet.

Møte andre i samme situasjon
Å kunne dele erfaringer og lære av hverandre er både nyttig og godt. Ofte er det lettere å dele vanskelige tanker med noen som er i samme situasjon som deg.

Et lavterskeltilbud for søsken
Dette kan innebære aktivitetstilbud eller samtaleterapi hvor barn får mulighet til å snakke om sin hverdag og sine opplevelser knyttet til det syke barnet. Barn er sårbare for stressorer knyttet til uforutsigbarhet, frykt og engstelse. Dette må tas på alvor. Min erfaring er at søsken ofte blir litt «glemt», eller tilsidesatt.

Avlastning
Foreldre har også behov for alenetid, samt kvalitetstid alene sammen med søsken av det syke barnet. I tillegg bør søsken som ønsker det få avlastning utenfor hjemmet. Jeg husker at jeg var på en bondegård noen helger i året som liten. Jeg trivdes godt sammen med barna som bodde på gården, og fikk utfoldet meg gjennom lek og samvær med dyr. Samtidig fikk mamma og pappa avlastning fra et aktivt barn som krevde sitt av oppmerksomhet.

Tillit til behandlerne
Det er avgjørende å føle at man er i trygge hender; at behandlerteamet har tilstrekkelig kunnskap, og et genuint ønske om å hjelpe.

Familieterapeut
Få hjelp til å snakke om de vonde følelsene. Det er viktig å tørre å snakke om det sårbare, slik at vi blir bedre rustet til å takle det som oppleves vanskelig. Samtidig er det viktig at barna får mulighet til å uttrykke og bearbeide sine følelser og sin sorg. Dette kan være vanskelig for foreldrene, ettersom det ligger i deres natur å beskytte barna og skåne dem for bekymringer. Her vil en tredjepart kunne hjelpe foreldrene med å legge til rette for samtaler der barna får komme til orde.

Å blir hørt av kommunen
Mange opplever at de må kjempe mot systemet for å få rettigheter de har krav på. Dette blir en ekstra belastning i en allerede utfordrende hverdag.

Mer kunnskap
Helsepersonell bør lære mer om barnepalliasjon. Vi må få bukt med uvitenhet og tabuer som eksisterer i dag.

 

EKSPERT: Psykologspesialist Torun Vatne gir gode råd i forhold til hvordan voksne skal behandle og forholde seg til de friske søsknene. Foto: Privat

Psykologspesialisten svarer

– Hvordan bør vi behandle og forholde oss til de friske barna i familien?

– Foreldre gjør alltid sitt beste for barna sine, men i en sik krise stiller de med helt andre ressurser og forutsetninger for å møte søskens behov enn før. Foreldre vil ofte skåne søsken, men kan i stedet ende med å g dem for lite innsikt i hva som foregår. Mitt råd til foreldre er å snakke med helsepersonell eller andre tjenesteytere om søsken, og finne ut hva de kan trenge hjelp med. For noen er det å gi informasjon, for andre er det å takle reaksjonene deres, og for noen er det praktiske utfordringer i hverdagen som må løses, sier psykologspesialist Torun Vatne som både har doktorgrad på emnet kommunikasjon med barn, og er forsker i SIBS – Søskenprosjektet

I kraft av helsepersonelloven har helsepersonell plikt til å kartlegge hvilke behov søsken har, og hjelpe søsken til å få den støtten de trenger, opplyser Vatne.

– Helsepersonell og andre tjenesteytere kan bidra ved å sørge for at skole og medelever har god og riktig info, ved å sette familien i kontakt med psykisk helsevern i kommunen – slik at barna får noen å snakke med, eller ved å finne tjenester eller ytelser som kan muliggjøre et hverdagsliv.

Utvidet familie eller venner er ofte helt essensielle for at søsken skal ha det bra. Familien bør få hjelp fra tjenesteapparatet til å gi god informasjon til de som eventuelt skal bidra. Enkelte familier velger å samle alle i et felles møte, andre sender ut mail eller Facebook-oppdateringer. Tydelighet på hva familien ønsker og trenger hjelp til er viktig. Ofte er det disse menneskene som nettopp muliggjør et hverdagsliv for barn i en familie i krise, sier Vatne.

Hvor gamle bør barna være før man snakker åpent om døden, og forteller at de har et søsken som ikke kommer til å leve like lenge som normalt?  

 –  Å snakke om døden er ikke noe som bør bestemmes ut i fra alder. Mengden informasjon og hva barnet faktisk forstår vil variere, og det finnes nesten like mange eksempler på ulike måter å møte dette temaet som det finnes familier. Hvordan man snakker med barna avhenger mer av sykdomsforløpet, sier Vatne.

Barn trenger ærlig informasjon om det de opplever her og nå, og i nærmeste fremtid.  Hvis sykdomsforløpet er kort, og barnet er svært sykt, er det viktig med konkret informasjon til søsken om hva som skjer – uansett alder, råder hun.

– En måte å si ting på kan være: “Nå er søsteren din veldig syk, de delene inni kroppen som gjør at hun lever, sånn som hjertet, klarer ikke jobbe så mye lenger, og vi tror hun kommer til å dø snart”. Hvis barnet har en livsforkortende sykdom er fremdeles det viktige hva barnet opplever her og nå: “Broren din har en sykdom som gjør at kroppen hans virker dårligere og dårligere. Nå klarer han ikke lenger spise mat, og må få det rett inn i magen gjennom slangen i stedet. Etter hvert som tiden går vil flere og flere ting slutte å virke i kroppen hans. Livet hans kommer til å bli kortere enn andres barn, men han dør ikke nå”.

Desto eldre barn blir, og jo mer de utvikler seg og erfarer, jo mer fanger de opp og trenger svar på.

– Helsepersonell og tjenesteytere rundt familiene bør høre med foreldrene om de trenger støtte i å snakke med barna sine om disse vanskelige temaene, avslutter Vatne.

Informasjon – BarnsBeste

Hos BarnsBeste kan du finne mer informasjon om temaet. BarnsBeste er en ledende nasjonal kompetanseaktør innen fagfeltet barn som pårørende. BarnsBeste arbeider for at barn som pårørende og deres familier får oppfølgingen de har behov for. Dette skjer gjennom rådgivning, systemarbeid, fagutvikling, forskning og formidling. Flere ressurser finnes her. 

Hjelp oss å hjelpe

Foreningen for barnepalliasjon jobber for helhetlige løsninger. Å inkludere søsken, og se søsken er en del av dette.
Dersom du ønsker å hjelpe oss i dette arbeidet, kan du tegne støttemedlemskap, eller gi en engangsgave her.

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!