– Jeg trenger ikke mye glans

Anne Bramo lar gjerne andre ta seg av glansen. – Jeg er mer opptatt av resultater, sier enhetslederen med ansvar for oppbygging og drift av barnehospicet, Andreas Hus.

Det er en grå, kald og våt dag i hovedstaden, nesten ikke et menneske å se i gatene. Anne Bramo setter seg ned på caféstolen, lar blikket gli mot de små trærne pyntet med lys utenfor vinduene.

57-åringen, som ble ansatt som enhetsleder i oktober, har bred bakgrunn både fra helsevesenet og politikken.

– Ved gode nyheter er det mange som ønsker å stå fremst, men som statssekretær ble jeg vant til å være den dårlige nyhetens ansikt. Helt greit, jeg trenger ikke mye glans. Som tidligere konkurransespiller i badminton er jeg mer opptatt av resultater, sier Anne, før hun tilføyer:

– Det viktigste for meg er at mennesker får den støtten og hjelpen de trenger på sine livsveier.

Blokk-alliansen

Hun vokste opp med foreldre og lillebror i en blokk med ett trettitalls andre unger – på Jeløya, utenfor Moss.

– Jeg opplevde det som en trygg, solid barndom, omgitt av mange barn og gode voksenpersoner. Det var mye lek, og mye omsorg, sier Anne.

På barneskolen, som lå rett ved siden av blokka, fikk hun en klasseforstander som skulle komme til å bety mye for henne.

– Han var en lærer som så, og som ga mulighet for mestring og utvikling, sier Anne, som trivdes godt på skolen helt fra begynnelsen.

– Jeg hadde tidlig en tanke om at utdanning var viktig. Heldigvis har jeg alltid sett det som morsomt å tilegne meg kunnskap.

I alle fall var det slik helt til opp til Videregående.

– Jeg begynte på en skole med gammeldagse lærere og et autoritært system. Det gikk ikke mange dager før jeg innså at jeg ikke kom til å ha det bra der. Etter 2 uker sluttet jeg, forteller Anne.

I dag ville man sannsynligvis hatt mulighet til å bytte skole, men i 1979 var ikke systemet like fleksibelt. Hun hadde ikke noe annet valg enn å vente på at et nytt skoleår skulle begynne..

«Hva gjør jeg da i mellomtida?», tenkte Anne.

Svaret ble dagmammajobb med ansvar for tre barn og husarbeid hos en lærerfamilie, før hun tok ett år på yrkesskole. Etter dette begynte hun på Våli Videregående – en skole med 75 elever fra Moss by og 25 elever med funksjonsutfordringer fra hele landet.

– Vi såkalte funksjonsfriske ble integrert på premissene til elevene med funksjonsutfordringer. Disse skoleårene ble viktige for meg. Jeg lærte mye om likeverd, mestring og alt man kan få til, selv om utgangspunktet er vanskeligere enn hva de fleste mennesker opplever. Altfor ofte er det vi som samfunn som legger hindringer i veien for folks muligheter til mestring. Med riktig tilrettelegging, opplevelse av respekt, tillit og fleksibilitet kan man mestre nesten det umulige.

 

Ser mennesker

Skoletida ga henne mange gode venner, blant annet ei jente ved navn Sissel fra Bodø.

– Hun var min hjertevenninne i mange år. Sissel var lam, men det hindret oss ikke i å gjøre masse gøy sammen. Vi dro til Syden, og fartet land og strand rundt, forteller Anne med munterhet i stemmen.

Sissel var også en sterkt medvirkende årsak til at Anne valgte Bodø som studiested, da hun ga seg i kast med sykepleierutdanninga i 1987.

– Familien hennes var velfungerende og ressurssterk, men jeg så selv at de fikk veldig liten hjelp og måtte mestre mye på egen hånd. Det har jeg reflektert mye over i etterkant.

Refleksjonene tok hun med seg videre i arbeidslivet – både som helsearbeider, i politikken og nå sist da hun valgte å søke stillingen som enhetsleder for Andreas Hus.

– Jeg ble tidlig oppmerksom på, og tilhenger av den helhetlige hospice-modellen. Mennesker i vanskelige livssituasjoner trenger et godt støtteapparat, og hjelp til å håndtere og bearbeide utfordringer og sorg underveis. Livet og døden er for alvorlig til at vi ikke skal møte dem på en skikkelig måte. Hvert enkelt menneskeliv er for verdifullt til at tilbudet skal forbli mangelfullt, sier Anne.

Det gnistrer bak brilleglassene mens hun snakker om temaet.

– Jeg har et sterkt ønske om at mennesker skal bli sett og forstått, at de får noen å dele byrdene med og opplever støtte og et fellesskap som forløser styrke underveis i et livsløp som er krevende både praktisk og følelsesmessig. Det gjelder for hele familien, sier Anne og understreker sitt familiesentrerte syn.

– Jeg tror på familien som en ramme i livet, jeg tror på en helhetlig tankegang – og jeg ønsker å bidra til å utgjøre en forskjell for mennesker. Sorgarbeid og familiestøtte har lenge vært et forsømt felt her i Norge, derfor var det veldig bra og på høy tid at vi fikk en stortingsmelding om lindrende behandling og omsorg.

Bred erfaringsbakgrunn

Den relativt nyansatte enhetslederen har 36 års jobberfaring innenfor helsefeltet og frivilligheten. Hun har jobbet både i spesialisthelsetjenesten, i kommunene og i ideell og privat sektor – med bred ledererfaring. Anne har også 12 års erfaring fra helsepolitikken, hvorav rundt halvparten av disse på fulltid. Hun har vært varaordfører i Moss, og statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet frem til januar 2020. 1. oktober ble hun altså ansatt som enhetsleder med ansvar for å utvikle, etablere og drifte Norges første barnehospice.

– Jeg og mannen hadde reist på høstferie. Jeg stod i huset vårt på Hamarøy og kikket utover mot de flotte fjella og Tranøy fyr, da telefonen ringte.

Hva var det første du kjente, da du forstod at jobben var din?

– Takknemlighet for at jeg skal få lov til å bidra inn i det som er et stort løft for en frivillig organisasjon, sier Anne, før hun faller noen sekunder inn i tankene.

– Det er nok en mening med dette. På 90-tallet jobbet jeg nemlig på kirurgisk avdeling, blant annet med lindrende behandling, inntil en ryggoperasjon satte stopper for det arbeidet. De åra er blant de mest meningsfulle jeg har opplevd.

57-åringen forteller at det å jobbe med døden har gitt henne bedre kontakt med livet.

– Å få jobbe også med døden gir en større dybdekontakt med livet, som igjen har gitt meg både trygghet og styrke i eget liv. Erfaringene har også gitt meg mange dager med refleksjon rundt etikk, grenser, eksistensielle spørsmål, kjærlighet og sorg.

– Hva er visjonene dine for Andreas Hus?

– Det skal bli et sted som oser av varme, åpenhet, respekt, kompetanse, liv, mestring og muligheter. Et sted for å skape gode minner, og et sted for verdighet – på familienes og de syke barnas egne premisser. Tida fremover skal vi bruke til å bygge huset sten for sten – bokstavelig talt – og i form av verdier, omsorgsprogrammer, fellesskapstenkning, frivillighet og sammensetning av personale. Vi skal ha varme, engasjerte og høykompetente ansatte. Hovedfokuset skal være på livet; gjøre dagene best mulig så lenge barna lever. Det skal føles godt å være gjest på barnehospicet, og jeg håper vi kan bidra til å lette hverdagen litt for barna og familiene. Dersom noen velger å benytte Andreas hus også som en ramme for å fullføre livet, så skal vi gjøre vårt ytterste for å bidra med lindring og kompetanse som sikrer en best mulig avslutning.

Valg og verdighet

Enhetslederen tror mye av motstanden mot barnehospice som har kommet til uttrykk det seneste året skyldes frustrasjon hos mange for at de ikke har kunnet arbeide med tilstrekkelig grad av helhet i eget arbeid.

– Det har nok gjort at noen har sett på barnehospicet som en konkurrent til egne arbeidsområder. Det er det ikke. Barnehospicet skal være et supplerende tilbud, en del av helheten – til beste for barna og familiene. Vi må jobbe mot et felles mål, og gjøre vårt beste for å utfylle hverandre.

Valg og verdighet er to nøkkelord i Annes vokabular.

– Mennesker må oppleve varme og verdighet i trygge, valgte omgivelser, enten det er hjemme, på sykehjem eller på et barnehospice. Den enkelte må selv ha rett til å  bestemme, og ta de valgene som føles riktige for seg og sine.

Hadde 57-åringen fått velge i sitt liv, ville hun hatt egne barn, men slik ble det ikke.

– Vi hadde noen prøverørsforsøk, men ingen av dem førte fram. På et tidspunkt ble vi enige om å akseptere det, og ikke gjøre flere forsøk. Noen år senere, da jeg var førti, ble jeg plutselig gravid, men vi mistet barnet underveis i svangerskapet, sier Anne stille.

– Vi hadde jo egentlig lagt tanken på barn bort, og sorgen hadde lagt seg. Nå var det som å begynne helt på nytt igjen. Sorgreaksjonen ble voldsom, innrømmer Anne.

Hun kikker ut, på lysene utenfor vinduet. Det tar ikke lang tid før hun er tilbake igjen.

– Vi har 9 fadderbarn, da. Jeg er glad i folk skjønner du.

Når hun ikke er sammen med familie eller gode venner, kobler 57-åringen gjerne av med gåturer, eller lesing, og hun beskriver seg selv som et ordentlig følelsesmenneske.

– Hva ler du av?

– Ja, hva ler jeg av, sier hun og fisker frem mobiltelefonen. – Jeg ler godt av skråblikk. I «gamledager» frembrakte Chat Noir-revyer mye latter. Nå koser jeg meg med Nytt på Nytt. Stand up kan også være morsomt. Jeg er jo generelt i godt humør, blir sjeldent sint, men jeg ler kanskje ikke så ofte. Det har vært mye alvor.

– Husker du når du gråt sist?

– Ja, det var i går, svarer Anne kjapt, og begynner å le.

– Jeg er lettrørt, det skal ikke mye til før tårene kommer. Det har blitt masse følelser denne høsten i ny jobb som allerede har gitt innsyn i mange menneskers erfaringer, men jeg klarer ikke å huske hva det var som gjorde at jeg gråt i går…

– Jo, nå demrer det! Det var noe musikk. En venninne sendte meg en videlenke fra et talentshow, sier hun og henter frem mobilen igjen.

Anne trykker på play, viser frem skjermen. Toner fra «You Raise Me Up», komponert av Kristiansands egen musikalske helt, Rolf Løvland, og gjort til en verdenshit av Josh Groban, siver ut av munnene til to pur unge talenter som ser ut som om de kan være søsken.

57-åringens øyne blir litt blankere enn normalt, mens hun begynner å nynne med.

«You raise me up to more than I can be»

Anne smiler.

– Det er akkurat det det handler om.

 

Hjelp oss å hjelpe

Foreningen for barnepalliasjon jobber for helhetlige, gode og fleksible løsninger for de syke barna og deres familier. Dersom du ønsker å hjelpe oss i arbeidet, kan du tegne støttemedlemskap, eller gi en gave her. 

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!