– Jeg trigges av nybrottsarbeidet

I Kristian Imingen Skjellet har FFB-styret fått et ungt, friskt tilskudd som ikke er redd for å stille de vanskelige spørsmålene. 27-åringen trekkes spesielt mot nybrottsarbeidet rundt Norges første barnehospice.

Til tross for sin relativt unge alder har Kristian allerede opparbeidet seg variert og solid erfaring innen palliasjon og sykepleierfaget – men det var ingen selvfølge at han gikk omsorgsveien. Moren, som selv er sykepleier, prøvde nemlig å advare ham. «Er du helt sikker på at du vil dette?», spurte hun.

– Hun forsøkte å skremme meg, sier Kristian.

Det ligger nok både litt alvor, og litt skjemt bak uttalelsen.

– Hensikten var å få meg til å tenke nøye gjennom yrkesvalget. Mamma ville ikke at jeg bare skulle dilte i hennes fotspor, uten av det var et bevisst valg fra min side.

Den første hospitant-erfaringen ved en lukket avdeling, gjorde imidlertid Kristian sikker i sin sak.

– Jeg trivdes bra. Det var godt å kjenne at jeg kunne være med og utgjøre en forskjell.

Falt til ro

Etter sykepleierstudiet jobbet Kristian ett år som sykepleier, før han begynte på videreutdanning i Helserett ved Høgskolen i Innlandet. Nå skriver han på masteroppgaven sin i sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo. Han bor i Hønefoss, og jobber som fagutviklingssykepleier ved Hospice Stabekk i Bærum.

– At jeg havnet inn i palliasjon var litt tilfeldig. Jeg fikk et vikariat, og i løpet av de månedene fant jeg meg godt til rette, kjente at dette var et felt jeg ønsket å jobbe videre i.

Selv om Kristian ikke har jobbet med alvorlig syke barn, har han rukket å bli erfaren i forhold til palliativ behandling, og masteroppgaven han skriver handler også om dette.

– Jeg var engstelig i starten da jeg skulle arbeide med alvorlig syke og døende pasienter, men med gode råd og gradvis mer erfaring slapp engstelsen taket.

Meningsfylt arbeidshverdag

– Jeg kjenner at arbeidet vi gjør betyr noe. Det er krevende, men samtidig givende.

– Hvis du ganske kort skal forklare til mennesker som ikke er så kjent med begrepet palliasjon, hva sier du da?

– Det viktigste dreier seg om de grunnleggende behovene alle mennesker har: Mat, drikke, sosial omsorg, tro og eksistensielle spørsmål samlet i en helhetlig tilnærming som skal sikre et bra tilbud både til pasienten og de pårørende. Det handler først og fremst om å se mennesket, ikke sykdommen.

Fleksibilitet er også et nøkkelord.

– Når mennesker lever med en alvorlig lidelse, kanskje over flere år, så er det viktig å kunne trygge, være med og gi håp. For å få til dette på en best mulig måte er det avgjørende å ha mulighet og ressurser nok til å kunne tilpasse behandlingsforløpet individuelt. Vi er alle ulike individer med ulike behov. Den overordnede ambisjonen er at alle skal ha det så bra som mulig den tida de har igjen, uansett hvor kort eller lang tid det er snakk om. Man skal leve hele livet ut. Selv om man har en alvorlig sykdom, tror jeg de aller fleste har et ønske om å leve så normalt som mulig, sier han.

GARNGLEDE: Når han ikke jobber eller skriver, finner man gjerne Kristian enten i treningsstudio, eller puslende i hagen. Strikking er også kjærkommen avkobling. Han har en egen instagramkonto sammen med sine to søstre, der de viser fram resultater av hobbyen sin.

Har en vei å gå

Kristian er ikke redd for å gi konstruktiv kritikk til det norske helsevesenet.

– Vi har ikke et definert og klart nok skille mellom palliative avdelinger på syke-/ aldershjem og hospice. Våre hospice er heller ikke hospice i sin egentlige form dersom vi sammenlikner med andre land, for eksempel England. De har både bedre og bredere hospicetilbud med frivillighet som en viktig faktor. Tilbudet er bedre enn her hjemme både i forhold til pasientene og de pårørende. Vi har en vei å gå, og vi trenger mer spisskompetanse innen palliasjon, ikke minst i kommunehelsetjenesten, ivrer Kristian, før han legger til:

– Når det gjelder barn er tilbudet enda dårligere.

En av grunnene til at Kristian hadde et ønske om å bidra inn mot Foreningen for barnepalliasjon, er Andreas Hus.

– Det blir et viktig supplement til de andre tjenestene i helsevesenet. Et tilbud som ikke minst vil bidra til noe av det jeg har etterlyst sterkest, nemlig spisskompetanse, sier han.

Kristian gleder seg til å se huset reise seg.

– Jeg trigges av nybrottsarbeidet. Det blir kjempespennende å skulle få lov til bidra inn mot noe nytt som Norge aldri har hatt. Jeg gleder meg både til å lære, og å få komme med egne innspill i veien videre for foreningen og barnehospicet.

Spennende utvikling

Hva er hans sterkeste egenskaper som også FFB vil få glede av i tida fremover?

– Jeg vil si den erfaringen totalt sett som jeg har opparbeidet meg gjennom min formelle utdanning og i jobb, et bredt nettverk, samt at jeg våger å stille de vanskelige spørsmålene. Jeg liker å reflektere, finne nye metoder å gjøre ting på. Utvikling er spennende, både individuelt og i forhold til fellesskapet.

FFBs nye styremedlem liker å skrive, og har med jevne mellomrom tekster på trykk i tidsskriftet Sykepleien. Ett av temaene han ivrer for er å rekruttere flere menn til yrket.

– Jeg tror en bedre kjønnsbalanse er bra både for arbeidsmiljø og pasienter. For eksempel vil en gutt i tenåra kanskje ikke synes det er så stas at en kvinnelig sykepleier skal ha jobben med å legge inn nytt katet. Valgfrihet for pasienten vil alltid være et gode, sier 27-åringen med det brennende engasjementet. Du kommer garantert til å se og høre mer fra ham i tida som kommer. Som han selv sier:

– Jeg er ikke akkurat mediesky!

 

Hjelp oss å hjelpe

Foreningen for barnepalliasjon jobber for helhetlige, gode og fleksible løsninger for de syke barna og deres familier. Vil du støtte vårt arbeid? Bli medlem eller VIPPS en gave til 11491.
Tusen takk for ditt bidrag.

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!