– Pågangsmotet er helt rått!

Kari Kjønaas Kjos har kjempet for hospicesaken i over 20 år, men fikk en aha-opplevelse da Natasha Pedersen dukket opp til en høring på Stortinget for 11 år siden: – Det var ingen i Norge som hadde snakket om barn i samme åndedrag som palliasjon og hospice, sier den avtroppende politikeren.

– Natasha er barnepalliasjonens mor her i Norge. Det er det ingen tvil om, sier Kari Kjønaas Kjos. Hun husker det første møtet med den målbevisste kvinnen bosatt i Kristiansand som om det var i går.

– Det var i min andre periode på Stortinget under en høring i Helse- og omsorgskomiteen. Jeg hadde selv kjempet for hospicesaken i mange år, men for første gang hørte jeg noen snakke om barn og palliasjon i samme åndedrag.

Under høringen merket dagens generalsekretær i Foreningen for barnepalliasjon, Natasha Pedersen at Kjønaas Kjos stilte mange gode spørsmål. Hun ba derfor om et møte med FrP-politikeren i etterkant, for å utdype tematikken ytterligere.

– Kjemien var der fra første stund, og jeg merket raskt det sterke engasjementet. Jeg er imponert av måten Natasha har stått på og jobbet for saken. Pågangsmotet hennes er helt rått, skryter Kari.

Fra harmoni til opprør

Politikeren med stort hjerte for palliasjons- og hospicesaken vokste opp like ved NRK-tomta på Marienlyst i Oslo. I fjerde etasje i en bygård uten heis bodde hun sammen med sin hjemmeværende mor, en far som var mye på farten i salgsjobben sin, en søster og en bror, begge yngre enn henne.

– Det var et flott sted å vokse opp. Med blant annet Colosseum kino, Frognerbadet og Korketrekkeren i nærheten var det aldri noe problem å aktivisere seg. Hjemme var det trygt, selv om økonomien var ganske trang. Vi led ingen nød, men unødig luksus, eller utskeielser i form av utenlands feriereiser var det ikke rom for med kun én inntekt i familien. Jeg kranglet en del med mor fordi jeg ikke fikk de dyre klærne jeg ønsket meg – og som en del av de andre på skolen hadde, sier Kari og ler.

Kranglene ble mer alvorstunge, da hun i begynnelsen av tenårene forelsket seg i en gutt som var del av et rusmiljø. De nye vennene levde fritt, uten grensesetting slik Kari var vant til. Det førte til at hun begynte å utfordre grensene hjemme, med stadige, høylytte krangler mellom henne og fortvilte foreldre som resultat.

– De forsøkte å hindre meg i å treffe min nye omgangskrets. Jeg fikk ofte husarrest, men rømte like ofte, minnes 59-åringen.

Perioden, som varte i halvannet års tid, ble hennes første møte med en «annen og tøffere verden» som senere skulle være med og påvirke hennes politiske kamp og gjerning.

– Jeg hadde aldri opplevd noen form for rus i egen familie, og var totalt uforberedt på møtet med disse skjebnene, mange av dem med vanskelige opplevelser fra oppveksten i sekken, forteller hun.

Selv om den nye kretsen bestod av folk som ruset seg, kjente ikke Kari selv det behovet.

– Jeg ruset meg ikke, og etter hvert innså jeg at det ikke var så stor stas å være sammen med rusede personer. Typen min sviktet meg dessuten gjentatte ganger. Hver gang han møtte velge mellom meg og rusen, valgte han det siste.

Så, en kald, mørk høstkveld møtte hun ham som skulle bli hennes livsledsager.

Kjærligheten kommer

– Vi møttes en av disse sene kveldene der jeg rekte ute. Jeg ville ikke dra hjem fordi vi hadde kranglet. Det var kaldt, og jeg frøs.

Da fikk hun øye på den noen år eldre gutten ved navn Per; oppvokst i samme område som henne. Han hadde også gått på Marienlyst skole. Hun kjente ham ikke personlig, men visste at han var en ordentlig fyr. Per hadde nylig kjøpt seg et vrak av en bil. Hun gikk bort til bilen, og spurte om hun fikk lov å sette seg inn for å varme seg. Han nikket.

– I ettertid har Per innrømmet at han i det samme øyeblikket jeg satte meg inn tenkte «hun skal jeg gifte meg med», forteller Kari.

Følelsen av kjærlighet ved første blikk var derimot ikke gjensidig.

– For å være helt ærlig så var jeg ikke veldig interessert i starten. Jeg brukte ham egentlig mest som privatsjåfør ett års tid, sier Kari.

I en av sommerferiene, som familien alltid tilbrakte på hytta på Tjøme, kjente hun savnet etter Per vokse fram. I denne «før mobilens-tidsalder» bestemte hun seg for å sende ham et postkort. Samme dag som kortet dumpet ned i postkassa, satte Per seg i bilen, og kjørte fra Oslo til Tjøme.

– Besøket ble ønsket velkommen av foreldrene mine, selv om vi ikke fikk lov til å dele rom. Han ble i et par uker, og siden har vi vært kjærester.

Kari tar en kort pause mellom ordene før hun legger til:

– Men han måtte jobbe hardt for det.

UNG KJÆRLIGHET: Kari sammen med kjæresten Per, som etter en litt «trå start» vokste fram til å bli hennes livsledsager. Bildet er tatt i 1978. Foto: Privat

Det indre livet på Stortinget

Hun var omtrent like «kostbar» da hun ble lokket inn i politikken.

– Jeg sa ja til å stille for Fremskrittspartiet i Lørenskog i 1999 dersom de ikke fant noen andre, men jeg gjorde det helt klart at jeg kun skulle være «listefyll», sier Kari.

Et veldig godt valg for partiet, kombinert med mange personstemmer, førte Kari inn i kommunestyret. Og ikke nok med det, der ble hun også valgt inn i formannskapet.

– Jeg ble kasta inn i politikken, og jeg ble hekta!

Fra 2005 har hun sittet på Stortinget. Det seneste året, samt i to tidligere fireårsperioder har hun vært medlem i Helse- og omsorgskomiteen, en av periodene (2013-2017) som leder.

– Hvordan er egentlig det indre livet på Stortinget?

– Stortinget er på mange måter en «egen verden», noe for eksempel rørposten vitner om. (Et system som har vært i bruk her siden 1866 der dokumenter plasseres i en sylindrisk kapsel før det transporteres mellom to av i alt 40 rørpost-stasjoner i stortingsbygningen og dens nabobygg. Kapselens fremdrift skjer med lufttrykk gjennom rørene. journ.anm.)

Kari forteller også at det er mange uskrevne regler på Tinget, som man lærer seg etter hvert. Men hva med stemningen mellom ulike fløyer i partiene, og mellom medlemmer av ulike partier? Er det en vennlig, respektfull tone, eller dominerer kynismen?

– Det er nok en del av alt. Som ellers i verden finner du også her veldig ulike mennesker. Det eksisterer politikere som er opptatt av å få mest mulig oppmerksomhet rundt egen person, mens andre jobber flittig og mer «i det stille» for sakene de brenner for, forteller 59-åringen, og legger til:

– Stemningen internt i komiteene derimot har jeg alltid opplevd som overveiende god. Her finner mesteparten av arbeidet sted, og det er disse representantene du tilbringer mest tid med; både i møter og på reiser – mye mer tid enn du tilbringer med egne partifeller. Jeg vil si det er et overraskende godt miljø innad i komiteene. Folk viser stor omtanke for hverandre.

Når Kari blir bedt om å trekke frem noen politikere fra andre partier som hun har hatt et ekstra godt samarbeid med og inntrykk av, svarer hun dette:

– Samarbeidet med Bent Høie har vært helt unikt. Det har aldri vært noe tull med ham. Jeg har opplevd Høie som en inkluderende og sjenerøs person. Dersom jeg skal trekke frem ett parti der jeg har samarbeidet godt med flere personer, vil jeg si KrF.

En av dem hun kommer godt overens med er landbruks- og matminister, Olaug Bollestad.

– Vi fant tonen da vi satt fire år sammen i Helse- og omsorgskomiteen. Begge kan være litt fyrverkeri, og i kampens hete kan vi skjelle hverandre ut, men vi vet at det bare er fordi vi er ivrige og ønsker å få noe gjennomført, sier Kari.

GOD KJEMI: Kari under Arendalsuka i august - ved FFB sin bod - sammen med generalsekretær Natasha Pedersen.

Brenner for hospicesaken

God personkjemi oppstod også raskt mellom Kari og FFBs egen Natasha Pedersen som beskrevet i innledningen.

– Jeg er veldig imponert over det Natasha og FFB har fått til, det er en bragd. Barnepalliasjonsfeltet i Norge hadde ikke kommet dit vi er i dag uten henne. Jeg vet det har vært tøft underveis, med mange nedturer og tøffe kamper. Likevel har hun ikke gitt opp. Jeg har stor respekt for Natasha, sier Kari og forteller at de raskt fant hverandre også på et menneskelig plan.

– Vi kan skravle og prate om det meste. Ettersom vi begge har hatt veldig travle liv, har vi ikke møttes så ofte, men når det skjer er det alltid like hyggelig.

Nå som hun gir seg i politikken, får Kari frigjort tid. Den ønsker hun å bruke på mennesker hun bryr seg om, ikke minst den aller nærmeste familien.

– Politikken har opptatt en stor del av tida mi, noe som har gått på bekostning av ektemann, barn og barnebarn. Jeg ser veldig frem til å tilbringe enda mer tid sammen med dem. Jeg gleder meg også til å lese flere bøker, ikke bare saksdokumenter, samt gjenoppta strikkeinteressen.

– Ikke noe vemod med å skulle forlate politikken?

– Nei, smeller det kjapt, fra 59-åringen. – Jeg kjenner jeg har gjort mitt der. Helt ærlig har jeg kjent meg sliten lenge. Egentlig hadde jeg bestemt at jeg skulle gi meg etter forrige periode, men jeg ble overtalt av Siv (Jensen, journ.anm.) til å fortsette, samtidig som jeg hadde et ønske om å følge noen saker jeg brant for «helt inn».

En av sakene hun har brent for i mange år er hospicesaken.

– Kampen for hospicetilbud i Norge har opptatt meg fra dag én i lokalpolitikken, sier Kari, som også har vært klar og tydelig i sin politiske støtte til barnehospicet, Andreas Hus. Hun har latt seg opprøre av motstanden underveis.

– Det jeg har aller vanskeligst for å skjønne er at foreldre som selv står i en situasjon med alvorlig syke barn, aktivt motarbeider et tilbud andre foreldre ønsker. Selv om det ikke passer deres situasjon, burde man glede seg over et bedre tilbud som kommer familier «i samme båt» til gode. Det er ingen som taper på et bredere tilbud innen barnepalliasjon.

Hospicet skal favne både foreldre, søsken og besteforeldre, i tillegg til det syke barnet. Nettopp pårørendeperspektivet står sterkt hos Kari.

– For flere år siden møtte jeg en jente under en høring som fortalte om sin opplevelse med å ha en alvorlig syk søster. Jenta var innmari glad i søsteren sin, og hun ville ikke vært henne foruten, men det å aldri få være i sentrum selv, ikke en eneste gang, ferier og planer som går fløyten… Jeg husker at jeg satt og gråt mens hun snakket. Jeg forstod så godt hva hun ønsket å formidle. Dette møtet har jeg hatt med meg i alle år siden.

EN EPOKE ER OVER: Etter 16 år på Stortinget og 22 år i politikken totalt, gir Kari seg, uten vemod. Nå skal hun bruke mer tid sammen med familien, og samtidig tenke ut hva hun vil gjøre jobbmessig framover. – Det kunne for eksempel være spennende å jobbe med en av de mange flotte organisasjonene vi har her i landet, sier hun. Foto: Privat

Sorgen over en syk far

Selv havnet den mangeårige politikeren i en opprivende kamp internt i partiet tidligere i år, som endte med at hun trakk seg som ruspolitisk talsperson, og proklamerte at hun ikke hadde noe mer å snakke med daværende nestleder Sylvi Listhaug om.

Utbruddet kom etter et drama i forbindelse med FrPs landsstyremøte 21. mars. Der vedtok partiets landsstyre med overveldende flertall å gå imot regjeringens forslag til rusreform, selv om partiet egentlig hadde en prosess på gang der stortingsgruppen skulle diskutere dette tre dager etter landsstyremøtet. Kari hadde fått i oppdrag å lage et notat til gruppen, der hun skulle sammenstille 200 sider med høringssvar. Men prosessen ble snudd opp ned under FrPs landsstyremøte, der påtroppende partileder Listhaug var sentral i et fremstøt for å få partiet til å si blankt nei til rusreformen, ifølge 59-åringen. Kari opplevde dette som en mistillit mot sin person, ettersom hun stod ansvarlig for saken.

– Det er ingen som har spurt meg hva jeg egentlig mener om rusreformen. Det er ikke der stridens kjerne lå for meg. Det var prosessen jeg reagerte på. Flertallet i partiet bestemmer politikken. Det er jeg selvsagt enig i, og har alltid vært lojal mot. I dette tilfellet reagerte jeg fordi vi ikke fulgte prosedyren slik vi burde gjort. Vi hadde masse høringssvar vi skulle gå gjennom før vi konkluderte. I stedet valgte partiet å ta i det med harelabb, sier Kari, før vi hopper videre til et lystigere spørsmål.

– Hva ler du av?

Spørsmålet får Kari til å begynne å, ja nettopp, le.

– Jeg ler av det meste jeg! Jeg tror jeg er en positiv person av lynne, og jeg har lav terskel for å åpne latterdøra. En god latter forlenger livet, som de sier. Hvis jeg skal trekke frem noen komikere etter mitt hjerte, kan jeg nevne navn som Dagfinn Lyngbø, Robert Stoltenberg og Espen Eckbo – og så er jeg veldig glad i venninnetreff med høy fjasefaktor og lav terskel for galgenhumor og selvironi. Det er deilig.

– Når gråt du sist?

– Jeg gråt mye i dagene rundt behandlingen av rusreformen. Det tok en stund før jeg klarte å snakke om det. Jeg var så knust, innrømmer Kari.

Hun tar noen sekunders pause, før hun forteller om den ventesorgen hun nå står i.

– Jeg har en pappa som er døende. Han har en sjelden lungesykdom som har slitt veldig på kroppen. Han må ha hjelp til å puste, og det gjør vondt å se ham ha det så vondt. Han vil selv helst slippe, men sier «de vil ikke la meg dø». For hans del håper jeg at han snart skal få slippe å lide mer.

Ellers så munnrappe Kari leter etter ordene.

– Hver gang jeg møter ham, begynner jeg å gråte. På forhånd sier jeg til meg selv at jeg skal unngå det. Ikke minst fordi jeg gjennom tårene viser så tydelig ovenfor ham hvor ille det er. Men… Jeg klarer ikke å la være.

Hjelp oss å hjelpe

Foreningen for barnepalliasjon jobber for helhetlige, gode og fleksible løsninger for de syke barna og deres familier. Dersom du ønsker å hjelpe oss i arbeidet, kan du tegne medlem- /støttemedlemskap, eller gi en gave her. 

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!