– Tror ikke på flaks og uflaks

Hun er ikke redd for å tenke stort. Hun er uredd, omgjengelig, tydelig og empatisk – men ikke for empatisk. Møt FFBs nyvalgte styreleder, Lisbeth Andersen.

– Hei, jeg er i lokalene til Sanitetsforeningen, sier Lisbeth da vi ringer for vårt avtalte intervju. Hun er nemlig daglig leder i Kristiansand Sanitetsforening.

– Vi har café her hver tirsdag. Men vi trenger ikke å skynde oss, altså. Det er andre som har kontroll på oppgavene, jeg er her mest som selskapsdame, forklarer 61-åringen med smil i stemmen.

Hun har bred erfaring fra både forretningsliv og frivillighet. Nå tar hun med all sin varme og energi inn i Foreningen for barnepalliasjon.

Det som går opp, skal ned

I 1992 startet tobarnsmoren Bauer Energi sammen med sin daværende ektemann, og 5 år senere ble selskapet ordentlig etablert. Lisbeth tok selv rollen som daglig leder fra 2000.

– Vi var de første i Norge som begynte med kommersielt salg av varmepumper, opplyser hun.

Businessen vokste raskt. I 2004 hadde de tre ansatte og en omsetning på 60 millioner. Seks år senere hadde antall ansatte steget til 35, og omsetningen til 150 millioner.

– Alle oppgavene var «in-house». Selv hadde jeg ansvar for markedsføring og ledelse, sier Lisbeth.

Gründerbedriften var en suksesshistorie – helt til finanskrisen kom, og varmepumpeselskapet i tillegg opplevde store problemer med produkter fra Asia. Resultatet ble konkurs, og Lisbeth befant seg ved et veiskille.

– Jeg kjente det var på tide å gjøre noe annet. Jeg hadde viet 15 år av livet mitt til de dumme maskinene.

Hun slipper en smittende latter ut av gapet.

– Nesten alt jeg eide gikk tapt, men jeg har aldri vært spesielt trygghetssøkende, selv om jeg liker å ha det greit. Jeg tror heller ikke på flaks og uflaks. Jeg tror på godt arbeid, og at det utover det er en mening med ting som skjer. Etter konkursen åpnet det seg nye veier.

Den verdifulle frivilligheten

En av veiene førte henne inn i politikken – som bystyremedlem for Høyre, der hennes hovedanliggende ble helse og omsorg. En annen sti ledet inn til Sanitetsforeningen. Hun ble nestleder i Kristiansand Sanitetsforening i 2013, og valgt til leder i 2019 – noe hun fortsatt er.

Av andre engasjement og styreverv kan nevnes ATROP – en brukerorganisasjon som har som formål å drive et lavterskeltilbud og ett ettervernstilbud for enkeltmennesker og familier som har opplevd avhengighet, traumer, rus og overgrep, eller som sliter med psykisk helse, Hopeful – en ideell organisasjon som gir arbeidstrening til utsatt ungdom som mangler et tilbud, samt styreverv i flere år både i Avfall Sør og IK Start. Forståelsen og betydningen av frivilligheten er noen av de erfaringene hun bringer med seg inn i rollen som styreleder for FFB.

– Man må vise omsorg for de frivillige. De må bli sett, kurses, oppleve at de får meningsfylte oppgaver. Det er veldig bra at FFB har ansatt en egen frivillighetskoordinator, sier Lisbeth som håper at flere av damene fra Sanitetsforeningen melder seg til tjeneste når Andreas Hus er innflyttingsklart.

Starten på begynnelsen

Den nyvalgte styrelederen har selvsagt fått med seg støyen som har vært rundt etableringen av Norges første barnehospice – både nasjonalt og lokalt.

– Det har vært noe motstand, også her i Kristiansand. Jeg tror mye av det skyldes en misforståelse blant folk av hva barnehospicet skal være. Noen tror at dette primært blir et sted der svært syke barn skal flys inn fra hele landet for å dø. Slik er det jo ikke. Barnehospicet fokuserer på livet, og skal være et godt fristed med gode opplevelser for hele familien – et sted å hente ny energi til å klare å stå i en for mange svært tøff hverdag. (Selv om barnehospicet også rommer muligheten å være der den aller siste tida, for de familiene som måtte ønske det, journ.anm.) Oppgaven vår er å kommunisere ut alt dette på en riktig måte, slik at alle forstår hva Andreas Hus skal være.

Selv synes Lisbeth det er merkelig at et rikt land som Norge ikke har vist mer entusiasme for dette pilotprosjektet.

– Norge er et langstrakt land, og på sikt bør vi få 3-4 barnehospice i ulike deler av landet.

Et bankende gründerhjerte

Hun ser noen likheter til den gangen hun selv begynte i varmepumpebransjen.

– Det var ikke mange som trodde på oss og ideen vår fra starten av. Jeg kjenner at jeg trigges av å få lov til å være med og bidra i et helt nytt prosjekt, og jeg føler jeg har noe å bidra med gjennom erfaringene mine, og forståelsen av gründeroppgaven.

Lisbeth går til oppgaven med en tanke om at hun også kan bringe inn nyttig «distanse».

– Jeg har stor respekt for at dette er Natasha (Pedersen, journ.anm.) sin store drøm. Selv er jeg naturlig nok ikke like følelsesmessig engasjert i utgangspunktet. Dermed kan jeg også ta et skritt til siden, og betrakte situasjonen litt mer «utenfra» når det trengs. Jeg tror jeg kan være en god samtalepartner underveis, og at vi sammen skal klare å overvinne de nye utfordringene FFB og Andreas Hus måtte møte fremover.

Livet har bydd på noen utfordringer, også for en 61-åring som forteller at hun er velsignet med godt humør og et lyst sinn.

– Sønnen min strevde med alvorlige rusproblemer i flere år. Når du som mor går rundt og frykter det verste, oppleves det som en ventesorg. Ventesorg-begrepet kan romme så mange ulike situasjoner og skjebner, sier hun, og legger til:

– Erfaringen har vært med å forme meg til den jeg er i dag.

De har valgt åpenhet rundt temaet

– Det er et område som har vært forbundet med mye skam. Skam bidrar ikke til noe godt, tvert imot. Vi ønsket hverken å fortrenge, eller legge skjul på virkeligheten slik den var.

Heldigvis har historien en lykkelig fortsettelse. Sønnen fikk hjelp, og klarte å få livet på rett kjøl. Han utdannet seg til sykepleier, og jobber i dag innen psykiatrien.

– Jeg er veldig stolt av ham, forteller mor.

Riktig dose empati

Lisbeth lever etter mottoet «når man forlater noe, skal man alltid være ønsket tilbake».

– Jeg kjenner mange, og det er mange som kjenner meg. Jeg tror jeg kommer godt overens med folk. Jeg har empati med mennesker, men ikke for mye. Du må ikke bli så forståelsesfull at det gjør deg handlingslammet, sier Lisbeth.

– Jeg er tilhenger av å være klar og tydelig. Jeg kan si ifra, men i det øyeblikket ting er sagt så er jeg ferdig med det, jeg går ikke rundt og bærer på ting.

– Hva vil du si er dine sterkeste sider som du nå bringer med deg inn i oppgaven som styreleder i FFB?

– Jeg er flink til å se mennesker, få folk til å trives. Jeg har øye for detaljer, og så har jeg jo mye erfaring fra både frivilligheten og forretningslivet. Jeg synes jeg har lært mye på veien, ikke minst av konkursen vi opplevde med selskapet.

Hun smiler.

– Ja, også har jeg evnen til å tenke litt stort. Jeg er ikke redd for hverken å ha drømmer, eller forfølge dem.

– Hva gjør du når du skal koble av fra alle oppgaver og verv?

– Da prøver jeg å holde meg i form ved å gå turer, tilbringe tid på hytta og være sammen med venner og familie. Jeg liker å ha det greit. Jeg er nok det man kaller en livsnyter.

Lisbeth ler lett.

– Det skal mye til for at jeg får dårlig samvittighet av å kose meg.

Vil du bli medlem, eller støtte arbeidet vårt?

Foreningen for Barnepalliasjon FFB jobber for å gi hjelp og støtte til alvorlig syke og døende barn og deres familier. Vil du støtte vårt arbeid?

Da kan du tegne medlemskap, eller gi en gave ved å gå inn her.

 

Motta vårt nyhetsbrev?

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdatert informasjon om vårt arbeid.

Takk for din interesse!